Hastejobben

Det var billedhuggeren Christopher Borch som laget modellene som løvene ble hugget ut etter. Han arbeidet i senklassisk stil, og er representert i Nasjonalgalleriet. Borch fikk i oppgave å utsmykke Løvebakken, og da han hadde sin modell ferdig, hastet det med å den hugget ut i stein. Løvene måtte være ferdige i god tid før stotringsbygningens offisielle åpning i 1866. Hvilke steinhuggere kunne overlates en så viktig hastejobb?

Bestialsk steinhogger

På denne tiden ble ofte straffanger brukt til slike jobber. Fanger i fangedrakter var derfor et vanlig syn i bybildet. De slepte med seg en tung metallkule som skulle hindre dem i å flykte.

Det gikk rykter om at en av fangene på Akershus festning var en dyktig steinhugger. Det var bare en ulempe. Mannen var dømt til døden for et bestialsk drap. Det ble holdt møter om saken og konklusjonen ble som følger: Løvenes ferdigstillelse var viktigere enn fru Justitias rettferdighet. Mannen, som het Gudbrand i Lia, fikk forespørsel om han ville utføre jobben. Motytelsen var at dommen skulle omgjøres til livsfarlig fengsel. Ingen ble forundret da Gudbrand sa ja. Han fikk med seg en annen straffange som medhjelper, og derpå gikk de løs på oppgaven.

Emigranten

I løpet av tre måneder ble løvene hugget ut. Resultatet var glimrende, og hver enste dag kan vi beundre det foran Stortinget – 135 år senere.

Hvordan det gikk med Gudbrand i Lia? Slett ikke verst. Folkets kårne var så fornøyd med jobben at de besluttet å ettergi straffen. Dermed var Gudbrand en fri mann. Det fortelles at han vendte tilbake til sin familie og emigrerte til Amerika. Der forsvinner han i historiens tåkedis. Vi vet at han forsøkte seg med gårdsdrift i Midtvesten. Om han lykkes, og om Gudbrands etterkommere kjenner til utvandrerens dramatiske fortid – nei, derom forteller historien intet.